søndag 27. november 2011

En dåre fri; sluttkommentar.


For meg kan en god bok være mye. Jeg er i grunnen ikke forferdelig kresen når det kommer til valg av bøker. Jeg klarer som offes på en eller annen måte  å bli sugd inn i historiene. Men, selvfølgelig er det unntak. Noen ganger kan bøkene jeg leser være for virkelighetsfjerne eller for sciense fiction – aktig, at jeg ikke klarer å sette meg ordentlig inn i hva jeg leser.
For meg, er boka god om jeg klarer å glemme alt rundt meg. Når jeg glemmer hvem jeg er og bare fokuserer på ordene jeg leser. Om ikke dette skjer, kan boka være god, bare jeg glemmer hvilket sidetall jeg er på….


Boka jeg har lest i høst har vært både trist, morsom og forvirrende. Det har flere ganger hendt at jeg må stoppe opp å tenke; hva var det egentlig jeg leste nå? For å si det sånn, en bør helst være utvilt og opplagt før en setter i gang med denne boka.
Jeg følte stor sympati ovenfor hovedpersonen i boka.  Mange steder var romanen utrolig trist. Blant annet i scener hvor Eli (hovedpersonen) mistet både søsteren, faren og katten, Kiril, som hun hadde et spesielt forhold til.


Jeg synes boka var god til tider, men ofte var det utrolig forvirrende, siden forfatteren hoppet fram og tilbake mellom hendelsene, men dette kan kanskje være et virkemiddel. Eli har som sagt, vært ut og inn av psykiatriske klinikker i flere år p.g.a stemmer i hodet. Det kan være at tankene hennes var kaotiske og hoppen mye fram og tilbake. Dette ville kanskje forfatteren få frem.


Jeg tror denne boka passer best for ungdom/ voksen. Fordi jeg tror det skal litt til for å sette seg inn i tankene til Eli, og hvordan hun har det. 

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 

Nora

torsdag 17. november 2011

Oppbygning og fortellermåte.


Jeg var litt usikker på hvilke sjanger denne romanen kan plasseres i. Jeg vi si at den er en slags biografi. Eli forteller om sitt liv og oppvekst på en ganske spesiell måte. 
Jeg tror forfatteren valgte dette som sjanger, fordi det er det som passer best, når en skal fortelle om livet og oppveksten til en person.

Det meste av teksten foregår som en indre monolog, og det er få ytre beskrivelser av personene. Personene blir for det meste beskrevet i form av en indre personkarakteristikk.
Teksten er skrevet med en personal synsvinkel, hvor jeg-personen er Eli. Derfor blir teksten ofte skrevet på en refererende måte. Spesielt når Eli ser tilbake på minner fra barndommen.
 Jeg vil si at teksten er bygd opp retrospektiv, men kronologisk. Selv om den på en måte starter med slutten, kommer minnene fra barndommen i en kronologisk rekkefølge.
Slik starter teksten:

-       Det er jeg som er Eli. Det betyr Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn (…) Jeg er trettini år. Har vært ut og inn av psykiatriske klinikker de siste atten årene. Nesten like lenge har jeg livnæret meg som forfatter. (…)

Etter dette, går hun tilbake, og forteller om live før hun ble forfatter, etter og nå.
 - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Nora

tirsdag 8. november 2011

Personkarakteristikk.



Hovedpersonen i boka jeg leser heter Eli og er 39 år nå, men handlingen foregår som oftes i fortiden hvor hun forteller om live sitt, hvordan har hatt det, og hva som har skjedd i barndommen hennes.
I grunnen er det ikke så mange ytre skildringer av henne. I de få som er, blir hun beskrevet som en ganske vakker person, men lyse krøller. Når hun var liten pleide foreldrene å kle henne opp som ei prinsesse, noe som hun i grunnen ikke likte.
Hun virker som en selvstendig person, men også veldig usikker.
I starten av boka fortelle hun at hun har vert inn og ut av psykiatriske klinikker. Dette forteller vel ganske mye om henne.
En viktig del av henne er stemmene i hodet. De forteller henne hva hun skal gjøre. Dette har gjort henne en smule gal kan du si.

Som barn var hun borti det meste. Hun var en selvsikker fotballspiller og ville bli forfatter. Til tross for at hun led av dysleksi, klarte hun å nå målene sine.
Hun prøvde hele tiden å bli sett av dem rundt seg, derfor gjorde hun en del dumdristige ting:

-       Jeg vil at presten og hans kone skal se meg. Vi holder til hjemme hos presteparet. Jeg vil bli sett av alle. Sett av noen. Før jeg går inn, drikker jeg en kvart flaske sprit. Jeg vil at det skal lukte(..)
Dette skjedde rett før Eli og broren hennes skulle på konfirmasjonsundervisning.

Til det jeg har lest, har Eli utviklet seg fra å være ei søt, uskyldig jente, til å være den som prøver alt, kommer i trøbbel og den som bråker mest. Nå virker hun bare usikker.
 - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Jeg tror nok hun kommer til å forandre seg noe mer. Fordi det virker som om det er det denne boka handler om. 
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 
Bildekilde:
- http://flickrcc.bluemountains.net/flickrCC/index.php?terms=alone&edit=yes&page=1

tirsdag 1. november 2011

Informativ og ekspressiv tekst !


Informativ tekst.

Dette bildet ble tatt 15. September 2001, i Beit Hanum, nord for Gaza by. Det vi ser på bildet er en ung palestinsk gutt som gjemmer seg for israelske tropper som åpner ild.
Under angrepet ble flere palestinere og bygninger skadd. Svart røyk stiger opp fra et bilvrak. Folk går mot det brennende bilvraket. Den unge gutten er redd. Han kan høre rop om hjelp i det fjerne, men tør ikke røre seg. Det er tryggest å gjemme seg der. Vertfall til alt har roet seg ned. Kanskje vente til troppene har dratt.
Å bo i et land hvor det er så mye forferdeligheter er utrolig vanskelig. Vi vet ikke noe mer om denne gutten, enn at han gjemmer seg for de israelske troppene. For alt vi vet kan det være at begge hans foreldre er drep, og han bor alene. Det er ikke lett å si.

Ekspressiv tekst:

Et høyt brak høres. Jeg løper. Vel framme bak en murvegg hiver jeg etter pusten. Jeg kan høre folk rope. Rope om hjelp. Det har skjedd igjen. Jeg trengte ikke se for å vite. Jeg visste at de israelske troppene hadde åpnet ild.
Jeg hadde rett. Jeg tittet forsiktig bak muren, og der. Flammer steg opp mot himmelen, og forsvant i en sort sky av røyk. De hadde satt fyr på et av kjøretøyene.
Jeg griper etter murveggen. Prøver å holde meg på beina. Dette kan bare ikke skje. Det er umulig, men ropene fra fortvilte folk, og soldater var for virkelige. Det var ingen tvil om at dette var virkelig.
Knærne mine gir etter, og jeg synker ned på bakken. Dette vil snart være over. De israelske troppene kommer snart til å forsvinne, og da kommer dette bare til å være et minne. Bare et minne.
Jeg lukker øynene og prøver å tenke på noe positivt. Ropene blir fjernere og fjernere til de til slutt er helt borte.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - -

I den informative teksten er det viktig å informere leseren om for eksempel bildet. Det er viktig å dra fakta og ikke gå inn på følelser.
I en ekspressiv tekst er det viktig å få frem følelser og tanker. Vi kan skrive det som et utrag fra en novelle, eller som en beskrivelse.




- Nora -